litt inspirasjon fra gamledager

Utvidede horisonter

Hoder har blitt kuttet av på dem som har "påstått" at jorda er rund, eller at sola, ikke jorda, er sentrum i vårts solsystem. Dere er gale! Har ikke livets rett! sa de andre, de som tok feil. I nåtid vanker ingen dødsdommer, men enhver teori som strider imot de etablerte "sannheter", har de etablerte vitenskapsmenn for vane å avfeie som galskap. Folk som har tenkt nytt har ledet vei frem mot dit vi er i dag - og det skal ikke stoppe her. Vi må videre, og det som må vike for det nye, er tross alt det etablerte.

we are going forwards

or backwards? but where?

http://www.feandft.com/PLanetary_Vortex_orbits_web2.jpg

VOrtex basics

http://www.feandft.com/vortex_basics.htm

+ -

Plus and minus as movement in space. Plus and minus as woman and man. Plus and minus as black and white.
The static notion of living on earth. Maybe there is nothing but movement. Movement giving rise to solid things
Solid things tricking our minds. Fractal movement towards infinity and back. Twisting around itsself. I am a strange loop*. You are a strange loop. We are a strange loop.
Twisting inwards towards the singularity of the cells in which we are composed.
Posistive being negative. Negative being positive. All other forces may well only be effects.
Layers upon layers of warm and cold. Black and white. The strangeness of attraction.
We are a thin layer on something living. They are the thin layer of something living.
A biosphere in the spin.
As Viktor Schauberger asked himself; while sitting under the appletree seeing the apple falling down. Why didn`t Newton ask how the apple managed to levitate up there.
Gravitation versus Levitation.
Beef jerky condemnation.
frustration


*I am a strange loop, a book by Douglas Hofstadter

Lyd for øyet

det finnes store mengder videoer der ute av menigmanns eksperimenter med lyd, vibrasjoner, bølger, i vann og stivelse, salt på plater, eller andre medium. eksperimenter med slående resultater. jeg sluker sånne gnister av entusiasme med stor appetitt, og hungrer stadig etter mer. og de glade amatører forjener både tusen takk og oppfordringer om å holde på videre. men med denne videoen her følger det gamle ordtak, de gamle er fortsatt eldst.

filmen er laget av den sveitsiske professoren Hans Jenny (1904-1972), pioneren som regnes som grunnleggeren av studiet av visuelle bølgefenomener. det var i sin tid han som navnga studiet: Cymatikk. denne videoen er en lydbonanza for øyet. det som er viktig å huske på, er at han her ikke bruker vilkårlig lyd eller støy, men HARMONISKE frekvenser, til å gi "liv" til materialene han arbeider med. lyd, bølger, vibrasjoner har virkelig livgivende kraft. det er duket for et treretters herremåltid i lyd og bilde.

"Ephemeral vortices that form in the vacuum of space may have been spotted for the first time"

Full article from NewScientist

Vi er alle energikonsumenter

Evolusjon handler som kjent om det der med å tilpasse seg ulike omgivelser, og utvikle evner til å takle ulike situasjoner som måtte oppstå. ekstreme situasjoner, som årelånge tørkeperioder, har virkelig pressa frem noen interessante evner hos disse lungefiskene. for ikke å nevne den lille dinosauren som "drikker" med huden. (legg forresten merke til fem- og sekskantformasjonene i de utvendige vannårene på den lille djevelen.) livet på jorda, med sine par milliarder år i utvikling, har virkelig nådd frem til utrolig perfeksjon på noen områder.



et annet dyr som har teken på dette med energiforbruk, er pytonslangen. de fleste mennesker jobber minst sju og en halv time om dagen, fem av syv dager, for dermed å ha to dager (de kaller dem "fri") foran tven. (en discovery-dokumentar med dertil populær vitenskap viste målinger av energiforbruket til mennesker som satt i en stol og stirret i veggen. det var utrolig lavt. men fortvil, det sank ytterligere når en tv ble skrudd på.) denne syklusen med ufrie og frie dager pågår jevnt og trutt mesteparten av livene deres. ikke alle vil tilpasse seg dette derimot, og noen syns for eksempel det kan være mer givende å arbeide mer intensivt, kanskje et par uker, for dermed å ha fri noen uker. denne pytonen har som sagt tatt det til et annet nivå.

Se den fete lyden a!

da jeg var liten og fattern guffa på med musikken sin; han hadde digre, DIGRE høytallere; selve kassene nesten en meter høye, sikkert over en halvmeter både i dybden og bredden; og basselementer på minst 15 (18?) tommer; han kalte dem forresten LUFTFLYTTERE, og det gir mening; da husker jeg at jeg kunne komme inn i stua og tenke; fytte grisen det er så rått, når hele stua fylles av musikk.



lyden, oppstår av at membranen i høyttaleren vibrerer, pumper ut og inn, og setter i gang vibrasjoner i lufta rundt seg. kjedereaksjon. bølger. sett på musikk, og flytt deg, hodet/ørene dine, rundt i rommet og kjenn etter. uansett om du går helt bort i hjørnet, under bordet, bak sofaen, uansett hvor - så er det lyd der også. membranen tar tak og setter lufta i hele rommet i sving.



men ok - å høre lyd er nok fortsatt hakket vassere enn å se den. men kanskje kan nettop det å se lyd, være med å øke forståelsen av hva fenomenet egentlig går ut på. så kan det også gi ny mening til å guffe skikkelig opp å kjenne at hele rommet vibrerer, og at musikken ikke bare opptas av flimmerhårene inni ørene og høres, men at den kjennes over hele kroppen.

Fin liten vortex.

foto av en mikroorganisme (lepocinclis spirogyra) som skrur seg fremover.

tommel opp for tree of life web project: http://tolweb.org/Eukaryotes/3

Om det er vi eller de andre som er fantepakket vet jeg ikke.

alt er som kjent relativt.

punktum komma sa: tenker forøvrig mer og mer på den statiske oppfattelsen av ting rundt oss. hvordan vi kanskje blir lurt av tidens kraftvektor. vann renner fort, men hva med glasset på vinduet og havet som stiger. fortfilm. saktefilm. jazz og klassisk. braneverdener og tutahnkamons dopapir. melkesjokolade med knasende sprø riscrisp.

jeg sa: helt enig! tia ass! for en røver! hjertet til musa dunker 600 ganger i minuttet. men for den som er så liten er jo hundre meter en kilometer? og en liten haug med stein et fjell. en klump med jord er kanskje hard som faen for et lite dyr, men vi kan mose den, smuldre den opp med hånda. tenk om det fantes en kjempe som kunne ta Tellus i hånda si. plutselig myk, med skorpe (har du noen gang spist sånn ferrero rocher sjokoladekule? planeten vår er litt som en sånn, kanskje?)

apropos.